Doomsday.

Dagen i dag har vært varm. Overaskende varm, men alikevel fin. Jeg har tilbragt den sammen med mine to aller beste venner, Mikkel og Monika, kjæreste og søster.

Vi har kjøpt cider, jordbær og mango, og nå venter jeg utolmodig på at mamma skal innse at hun er lei av å okkupere TVen. Vi skal se Doomsday. Fantastisk film.

Insane sommer.

Atter en gang har det gått en liten evighet siden sist jeg skrev her. Det kalles sommer. Sommer har en tendens til å ha slike følger. For å oppsymmere sommeren enkelt:

Trondheimsmartna - Nattog - Oslo - Jevnaker (Jævlig fantastisk!) - Fetsund (Indiansk kulturdag, wihu) - Oslo - Kristiansund (båttur) - Båttur - Båttur - Båttur - HJEMME -Twilight - Meg, Mikkel og vår nye venn Baileys på skogstur - Twilight - Monikas bursdag - Twilight - HP maraton - HP og halvblodsprinsen - Fruktsalat.

For de som ikke har fått det med seg, så viser det seg visst i disse dager at ja, jeg er en fjortiss. Jeg liker Twilight. Jeg mere enn liker de, men jeg kommer ikke på et passende ord for hva jeg føler for bøkene. Ja, bøkene, og ikke filmen. Filmen er ikke engang i nærheten av hva bøkene er. De er så mye mere... Det var en stund jeg ærlig talt trodde jeg var i ferd med å bli gal. Jeg ble så knyttet til noen av karakterene, og klarte knapt nok å tenke på annet enn bøkene. Livet blir aldri det samme igjen. Hva skal jeg lese nå? Ingenting vil noen gang kunne måle seg.

Jeg har alltid tenkt og følt mye rart. Jeg kan ikke påstå at jeg noen gang har tenkt at livet er perfekt, at jeg har kommet i mål. Jeg lever i et stadig håp, venter. Jeg vet ikke helt hva det egentlig er jeg venter på, men jeg vet at det er noe som mangler. Livet er ikke komplett. Ikke at jeg har tro på at det egentlig noen gang vil bli det, men jeg kan ikke se for meg å leve hele livet i en stadig søken etter noe mere. Jeg er ikke håpløs. Håp er det som hele tiden drar meg. Håp og nysgjerrighet. Jeg undrer over hva fremtiden bringer, og lever i håp om at det er den manglende delen.